Kontakt med oss

Nyheter

Queen of Scream: Janet Leigh's Slasher Legacy

Publisert

on

Skrikedronninger og skrekk er uatskillelige. Siden de første dagene av skrekkkino har de to gått hånd i hånd. Det virker som monstre og galne bare ikke kan hjelpe seg selv, og blir tiltrukket av de fremste skjønnhetene som må møte ekstraordinære farer og håpe å overleve de skumle oddsene som er stablet mot dem.

Når du tenker på det, er ligningen til en vellykket skrekkfranchise bygget på skremmelser. Sikkert det burde si seg selv, ikke sant? Likevel, hva er det som får en film til å skremme oss? Du vet hva jeg mener. Filmene som holder fast med deg lenge etter at du har sett dem.

Det er mer enn “BOO! Har, har jeg har deg, ”øyeblikk. Disse skremmene er billige og for enkle. Jeg vil ikke si at det er alt for gore heller, selv om grove effekter kan vri magen vår i knuter, blir de kalde på slutten av dagen hvis det ikke er noe stoff bak dem.

Så hva er det som får oss til å huske en skrekkfilm, og ikke bare huske den, men diskutere den, rose den og (hvis vi er veldig heldige) miste tankene våre om det?

(Bilde med tillatelse fra iheartingrid)

Tegn. Det kan ikke stresses nok at karakterer bygger eller bryter en skrekkfilm. Det er så enkelt: Hvis vi ikke gir noe ut av karakterene i filmene, hvorfor skulle vi bli plaget når de er i fare? Det er når vi bryr oss om potensielle kunder som vi plutselig deler oss angsten deres.

Husker du hvordan du hadde det da lille Laurie Strode (Jamie Lee Curtis) så figuren stirre på henne gjennom vinduet? Michael Myers (Nick Castle) var i dagslys uten omsorg i verden. Stirrer. Forfølging. Venter med helvetes tålmodighet. Vi delte Lauries bekymring.

Eller da Nancy Thompson (Heather Langenkamp) ble fanget inne i sitt eget hus, ikke i stand til å unnslippe eller overbevise sine egne foreldre om at Freddy Kruger hadde kommet for å rive henne ut og inn.

(Bilde med tillatelse fra Static Mass Emporium)

Det er også den eneste overlevende av Camp Blood, Alice (Adrienne King). Med alle vennene hennes døde, ser vi den vakre helten vår trygt i en kano ute på Crystal Lake. Vi deler lettelse når politiet dukker opp og tenker at hun ble reddet. Likevel, da Jason (Ari Lehman) sprakk ut av det rolige vannet, var vi like sjokkerte som hun var.

Vi deler både angsten og triumfen til våre ledende damer, og når det gjelder skrekk har vi mange vakre talenter å applaudere. Men av alle våre favoritt Scream Queens, kan vi ikke benekte enormen av en kvinnes innvirkning på hele sjangeren.

Jeg snakker om Golden Globe Award-vinneren Janet Leigh. Karrieren hennes ble belyst med prisvinnende medstjerner som Charlton Heston, Orson Welles, Frank Sinatra og Paul Newman. Et imponerende CV for å være sikker, men vi vet alle hvem vi best forbinder henne med, Alfred Hitchcock.

(Bilde med tillatelse fra Vanity Fair)

I 1960 brøt Psycho døren til flere tabuer og introduserte det vanlige publikum til hva som ville bli de aksepterte moderne retningslinjene for slasher-filmer.

For å være helt rettferdig, når det gjelder denne banebrytende filmen, husker publikum to navn fremfor alle andre - Janet Leigh og Anthony Perkins. Det er ikke å si at andre ikke strålte i forestillingene sine, men Leigh og Perkins kunne ikke annet enn å stjele showet.

Jeg kom for å se Psycho mye senere i livet. Jeg var i slutten av 20-årene, og et lokalt teater viste filmen som en del av en Alfred Hitchcock-festival. For en mulighet for platina å endelig se denne klassikeren! Jeg satte meg i et svakt opplyst teater, og det var ikke ett sete tomt. Huset var fullpakket med energi.

Jeg elsket hvor ukonvensjonell filmen var. Janet Leigh, vår hovedhelt, spilte en dårlig jente, som fremdeles er den dag i dag overraskende. Men hun gjør det med en så jevn klasse og ubestridelig stil, vi kan ikke annet enn å rote til henne.

Det er noe dypt foruroligende over scenen hennes med Anthony Perkins 'Norman Bates, noe mørkt eterisk som vi alle fornemmer å skje mellom de to. I den ydmyke middagscenen ser vi gjennom øynene til et rovdyr som oppsummerer byttet sitt.

(Bilde med tillatelse fra NewNowNext)

Dette er selvfølgelig ting vi alle vet allerede. Ingenting nytt blir uttrykt her, jeg innrømmer det, men selv om jeg kjente historien og allerede visste hva jeg kunne forvente, trakk kjemien i deres delte forestillinger meg fortsatt inn som om jeg ikke hadde peiling på hva jeg hadde tenkt meg til.

Vi vil at hun skal komme seg ut derfra. Vi vet hva som vil skje så snart hun kommer tilbake til motellrommet sitt. Klart hun virker trygg nok, men vi vet alle bedre. Dusjen er slått på, hun går inn og alt vi kan høre er den jevne lyden av rennende vann. Vi ser hjelpeløst på hvordan en høy, tynn form invaderer hennes personlige rom.

Da dusjforhenget ble trukket tilbake og den glitrende kniven ble løftet, skrek publikum. Og kunne ikke slutte å skrike. Seerne var like hjelpeløse som Leighs karakter, og skrek sammen med henne mens popcorn fløy oppover.

Da blodet skyllet ned i avløpet, og jeg så inn i øynene til Leighs livløse karakter, slo det meg og slo hardt. Det fungerer fremdeles, tenkte jeg. Etter alle disse årene (tiårene) arbeidet formelen til de to skuespillerne i hendene på en legendarisk regissør fortsatt sin svarte magi over publikum for å skremme og begeistre oss alle.

(Bilde med tillatelse fra FictionFan Book Review)

De kombinerte talentene til Perkins, Hitchcock og Leigh stivnet den nylig våkne slasher-sjangeren. En sjanger datteren hennes, Jamie Lee Curtis, ville ytterligere påvirke i en liten film som heter Halloween.

La oss være brutalt ærlige her. Uten Janet Leighs fantastiske forestilling i Psycho hadde ikke filmen fungert. Tross alt, hvem ellers kunne Norman Bates hacke seg i hjel hvis hun hadde annullert manuset? Sikker på at noen andre kunne ha prøvd rollen, men herregud, som gjenopprettingen beviste, er Leighs ytelse uerstattelig.

Sier jeg at hun bar filmen? Ja det er jeg. Selv etter karakterens sjokkerende drap, er hennes tilstedeværelse fremdeles tydelig gjennom resten av filmen. Leigh klarte å ta en film og skape en skrekkhistorie uten sidestykke, en forestilling som vi skylder henne en levetid på takknemlighet.

Kan det være at uten hennes rolle i Hitchcocks Psycho, ville ikke slasher-sjangeren skjedd før langt senere, i det hele tatt? På to måter muligens ja.

For det første ga Psycho publikum en smak for knivbevegende galne som fulgte uvitende skjønnhet da de var på sitt mest sårbare.

For det andre fødte Leigh bokstavelig talt et idol. Flere år etter Psycho, i John Carpenters Halloween, tok Curtis morens kongelige kappe og fortsatte med å lage en egen skrekkarv. En som har påvirket livet til enhver skrekkfan siden.

Mor og datter ville vises sammen på skjermen i enda en skrekklassiker - og min personlige favoritt-spøkelsesrelaterte film - The Fog. En uhyggelig hevnfortelling om gruene som lurer i det usynlige eteriske dypet.

(Bilde med tillatelse fra film.org)

Vi ville se moren og datteren slå seg sammen en gang til med tyveårsdagen for Halloween, H20. Nok en gang gjentok Jamie Lee Curtis sin ikoniske rolle som Laurie Strode, men denne gangen ikke som barnevakt, men som mor som kjemper for sitt eget barns liv mot sin morderiske bror, Michael Myers.

Det virker som om skrekk kjørte dypt i familien, både på og utenfor skjermen. Disse utrolige damene kan bare ikke la være å få oss til å skrike, og vi elsker dem for det.

Janet Leigh ville vært 90 år i år. Hennes bidrag til skrekk er uvurderlig. Dessverre gikk hun bort i en alder av 77 år, og ble med i ærede rekker av slike skrikedronninger som Fay Wray, men arven hennes skal overleve oss alle.

"Civil War" anmeldelse: er det verdt å se?

Klikk for å kommentere

Du må være logget inn for å legge inn en kommentar Logg inn

Legg igjen en kommentar

Filmer

«Evil Dead»-filmfranchise får TO nye avdrag

Publisert

on

Det var en risiko for Fede Alvarez å restarte Sam Raimis skrekkklassiker The Evil Dead i 2013, men den risikoen betalte seg, og det samme gjorde den åndelige oppfølgeren Evil Dead Rise i 2023. Nå melder Deadline at serien får, ikke en, men to ferske oppføringer.

Vi visste allerede om Sébastien Vaniček kommende film som fordyper seg i Deadite-universet og burde være en skikkelig oppfølger til den siste filmen, men vi er brede på at Francis Galluppi og Ghost House bilder gjør et engangsprosjekt satt i Raimis univers basert på en ideen om at Galluppi slått til Raimi selv. Det konseptet holdes skjult.

Evil Dead Rise

"Francis Galluppi er en historieforteller som vet når vi skal la oss vente i ulmende spenning og når vi skal slå oss med eksplosiv vold," sa Raimi til Deadline. "Han er en regissør som viser uvanlig kontroll i sin spillefilmdebut."

Den funksjonen heter Siste stopp i Yuma County som vil bli utgitt på kino i USA 4. mai. Den følger en omreisende selger, «strandet på en landlig rasteplass i Arizona» og «blir kastet inn i en alvorlig gisselsituasjon ved ankomsten av to bankranere uten betenkeligheter med å bruke grusomhet -eller kaldt, hardt stål - for å beskytte deres blodfargede formue."

Galluppi er en prisvinnende sci-fi/skrekk-shortsregissør hvis anerkjente verk inkluderer High Desert Hell og Gemini-prosjektet. Du kan se hele redigeringen av High Desert Hell og teaseren for Gemini under:

High Desert Hell
Gemini-prosjektet

"Civil War" anmeldelse: er det verdt å se?

Fortsett å lese

Filmer

'Invisible Man 2' er "nærmere enn det noen gang har vært" til å skje

Publisert

on

Elisabeth Moss i en meget gjennomtenkt uttalelse sa i et intervju forum Glad Trist Forvirret det selv om det har vært noen logistiske problemer å gjøre Invisible Man 2 det er håp i horisonten.

Podcast-vert Josh Horowitz spurt om oppfølgingen og om Moss og direktør Leigh whannell var nærmere å finne en løsning for å få den laget. "Vi er nærmere enn vi noen gang har vært til å knekke det," sa Moss med et stort glis. Du kan se reaksjonen hennes på 35:52 merk i videoen nedenfor.

Glad Trist Forvirret

Whannell er for tiden i New Zealand og filmer nok en monsterfilm for Universal, Ulvemann, som kan være gnisten som tenner Universals urolige Dark Universe-konsept som ikke har fått noe fart siden Tom Cruises mislykkede forsøk på å gjenopplive The Mummy.

Også i podcastvideoen sier Moss at hun er det ikke i Ulvemann film så enhver spekulasjon om at det er et crossover-prosjekt blir liggende i luften.

I mellomtiden er Universal Studios i ferd med å bygge et helårs tilholdssted i Las Vegas som vil vise frem noen av deres klassiske filmmonstre. Avhengig av oppmøte, kan dette være det løftet studioet trenger for å få publikum interessert i skapningens IP-er igjen og for å få laget flere filmer basert på dem.

Las Vegas-prosjektet skal åpne i 2025, sammenfallende med deres nye skikkelige temapark i Orlando kalt Episk univers.

"Civil War" anmeldelse: er det verdt å se?

Fortsett å lese

Nyheter

Jake Gyllenhaals thriller 'Presumed Innocent'-serie får tidlig utgivelsesdato

Publisert

on

Jake gyllenhaal antas å være uskyldig

Jake Gyllenhaals begrensede serie Antatt uskyldig faller på AppleTV+ 12. juni i stedet for 14. juni som opprinnelig planlagt. Stjernen, hvis Road House omstart har brakt blandede anmeldelser på Amazon Prime, omfavner den lille skjermen for første gang siden han dukket opp Drap: Livet på gaten i 1994.

Jake Gyllenhaal i 'Presumed Innocent'

Antatt uskyldig blir produsert av David E. Kelley, JJ Abrams' dårlige robotog Warner Bros Det er en tilpasning av Scott Turows film fra 1990, der Harrison Ford spiller en advokat som gjør dobbelt plikt som etterforsker på jakt etter morderen til kollegaen hans.

Disse typene sexy thrillere var populære på 90-tallet og inneholdt vanligvis vri-avslutninger. Her er traileren til originalen:

Ifølge Deadline, Antatt uskyldig kommer ikke langt fra kildematerialet: «...den Antatt uskyldig Serien vil utforske besettelse, sex, politikk og kjærlighetens makt og grenser mens den siktede kjemper for å holde familien og ekteskapet sammen.»

Neste for Gyllenhaal er Guy Ritchie actionfilm med tittelen I det grå planlagt utgivelse i januar 2025.

Antatt uskyldig er en begrenset serie på åtte episoder som skal strømmes på AppleTV+ fra og med 12. juni.

"Civil War" anmeldelse: er det verdt å se?

Fortsett å lese